Den sør-koreanske komponisten forteller om sitt vanskelige valg og om å finne musikken.
Av Anders Beyer
Anders Beyer: Kan du beskrive din reise fra ditt første møte med musikken til hvor du er i dag, som en feiret, prisvinnende komponist?
Unsuk Chin: Jeg kan ikke si at jeg fant musikken, musikken var alltid med meg, selv da jeg var barn. Rundt to-tre-årsalderen oppdaget jeg pianoet, og følte umiddelbart at dette var noe jeg kunne leve livet mitt med å gjøre. Så jeg begynte å spille piano og ønsket å bli pianist, men den gang var det ikke mulig for foreldrene mine å støtte meg økonomisk. Da jeg var 12 eller 13 år gammel, bestemte jeg meg for å bli komponist, fordi for meg var det et bredere perspektiv.
AB: Du var en selvlært pianist?
UC: Vi hadde et piano hjemme og i kirken der min far jobbet, men det var ikke mulig å få fast pianoundervisning. I Korea var vi i en vanskelig økonomisk situasjon på 60- og 70-tallet. Søsteren min var sanger og fem år eldre enn meg, og hun hadde noen bøker om kontrapunkt og harmonilære. Jeg ble ofte med henne, og jeg lærte litt med disse bøkene. Fra biblioteket hentet jeg ut mange verk av Tsjajkovskij, Brahms og Beethoven, og slik lærte jeg å lese noter og spilte mange, mange stykker på piano. Jeg oppdaget Beethoven og Mozart i svært ung alder.
AB: Å gå fra valget om å være en som opptrer, en pianist, til å bli komponist, er et veldig vanskelig valg og var heller ikke naturlig for en kvinne den gang. Det må ha krevd en del styrke å si “dette er slik jeg vil gjøre det”?
UC: Vet du, å bli pianist var min store drøm, min eneste lidenskap i livet, men vi hadde ikke penger til pianoundervisning. En dag da jeg var 13 år gammel, ringte musikklæreren min fra skolen. Han var selv komponist, og sa “kanskje du kan prøve å bli komponist?” For meg hørtes det ut som “du kan ikke bli pianist”, så jeg gråt masse. Den gang var det en stor begivenhet da den unge pianisten Myung-whun Chung vant en pris i en Tsjajkovskij-konkurranse og ble nasjonalhelt. Da han kom tilbake til Korea, var det en enorm bilparade i gaten og han var overalt i avisene. I cirka to uker var det kun artikler om ham og søstrene og familien hans, og alle drømte om å bli som ham. Da tenkte jeg at det kanskje var for sent for meg uansett, så valget om å skifte retning var veldig vanskelig og trist i begynnelsen.
AB: Hvor lang tid tok det før du traff den berømte komponisten Sukhi Kang, som begynte å undervise deg og fikk deg til å tenke “OK, kanskje det ikke er piano, men komposisjon, som er riktig for meg?”
UC: Etter valget lærte jeg kontrapunkt og harmonilære og hørte på masse musikk, men jeg kunne ikke få fast undervisning i komposisjon. Etter seks eller syv år tok jeg en opptakseksamen til Nasjonaluniversitetet i Seoul for å studere musikkvitenskap, men bestod ikke fordi jeg ikke ante hvordan eksamenen ville være. Det neste året bestod jeg heller ikke. Det var en virkelig tøff tid i livet mitt, fordi ved en viss alder gjør alle sine eksamener og alt handler om du er suksessrik eller ikke. Hvis ikke var det skikkelig hardt å tåle. Så da tok jeg eksamen ved et annet universitet og bestod, men jeg ville ikke bli der, jeg ville tilbake til Seoul og nasjonaluniversitetet. Jeg forberedte meg til eksamen nok en gang, og ved tredje forsøk gjorde jeg suksess fordi det ikke var nok søkere (latter). Jeg var kjempeheldig et par ganger tidlig i livet, og uten det ville livet mitt vært helt annerledes nå.
AB: Du forteller også at du lærte av dine feil, og du var sterk nok til å si “nei, dette vil jeg gjøre”.
UC: Ja, jeg tror at mitt tidlige liv, kanskje til jeg var 13 år, var veldig vanskelig psykologisk sett. Det gjaldt også tiden jeg studerte med Ligeti. Men det var veldig bra mental trening, så i disse dager er jeg ganske tøff. Hvis jeg ser noen harde kritikker om musikken min og slikt, berører det meg ikke, jeg er veldig sterk.
Unsuk Chin mottok i 1985 et stipend som tok henne til Tyskland, og til studier under komponisten György Ligeti.
UC: Jeg kom til Ligeti i 1985, og han var da i en periode hvor han fornektet alle sine gamle avantgarde-stykker. Han forsøkte på forskjellige måter å finne sin egen vei. Jeg hadde selvfølgelig studert avantgarden med Sukhi Kang i Korea og hadde allerede skrevet et par verk, men Ligeti kritiserte dem voldsomt. Jeg kunne ikke forstå dette fordi, for meg, så måtte samtidsmusikk være slik. Jeg var veldig naiv, og de tre årene med ham var veldig vanskelige. Iblant gikk jeg ikke til undervisningstimene fordi det var mentalt vanskelig å takle alt. Han var veldig intellektuell og han snakket absolutt, absolutt hele tiden, og det var vanskelig å forstå hva han mente. Men han åpnet en ny dør for meg inn i en høyere sfære, og uten denne opplevelsen ville jeg kanskje komponert en helt annen type musikk, jeg vet ikke.
AB: Sa han at musikken din var for akademisk?
UC: Nei, at den var klisjé, at alle gjorde denne typen musikk med veldig kompliserte noter og mange spesialeffekter. Han sa at musikken min kunne være noe helt annerledes, så jeg måtte finne det.
AB: Han jobbet også med instrumental-teater med verk som Nouvelles Aventures og Aventures, og videre også med operaen Le Grand Macabre, og jeg ser at du også har dette teatralske elementet i din musikk. Er dette noe som ble inspirert av ham, eller var dette noe du fant underveis?
UC: Begge deler, tror jeg. Jeg ble inspirert av alle hans verk, men min kjærlighet til musikkteater kommer fra Korea. Gateteater og tradisjonelt drama var en del av hverdagslivet der.
AB: Og så til litt om litteratur og teater. Du har en viss forkjærlighet til Samuel Beckett og til Alice i Eventyrland. Hva tiltrakk deg ved Beckett?
UC: Jeg er generelt interessert i surrealistisk teater fordi det er veldig musikalsk for meg. Hvis jeg leser surrealistiske fortellinger eller teaterstykker, begynner jeg umiddelbart å forestille meg musikken og lyden, så kanskje det er derfor.
AB: Du har sagt at musikken din ikke hører hjemme i en spesifikk kultur og at du alltid har følt deg som en kosmopolitt. Hvilken innvirkning har dette hatt på din musikk?
UC: Jeg tror jeg sa det da jeg ble spurt “Du er koreaner, hvorfor skriver du ikke koreansk musikk eller noe som er mer din egen tradisjon?” Jeg er så klart koreaner, men jeg føler meg som en kosmopolitt, og tingene som interesserer meg går langt utover nasjonalitetens grenser.
Jeg tror at som komponist blir jeg veldig inspirert av forskjellige typer musikk, kulturer og tradisjoner, så for meg er det mange sjangre og ingen grenser. Jeg liker alle typer musikk. Som barn var jeg interessert i klassisk musikk så klart, men også i pop, jazz og tradisjonell musikk, alle typer, gatemusikk også. For min del finnes det ingen estetiske dogmer.
AB: Men jeg tror ikke musikken din noen gang vil anklages for å være popmusikk?
UC: Nei. Jeg forsøker alltid å lære hva kjernen i musikken er slik at kjenner stilen. Sjangeren er bare premisset, og det er kjernen i musikken som er det viktigste å finne og å bedømme.
AB: Når jeg snakker med musikere som spiller musikken din, sier de at selv om de er best i verden, så er det veldig vanskelig og krevende, men også veldig givende. Du utfordrer dem virkelig?
UC: Ja, frem til nå har jeg hatt mange fantastiske og dårlige fremføringer og mange forskjellige kvaliteter, men for meg er det viktig at hvis musikeren kan spille, hvis vedkommende er en god musiker, så kan hun eller han spille hva som helst. Men for min del, hvis musikeren holder seg innenfor sine evner og spiller et stykke godt men på en veldig lat, komfortabel måte, så blir jeg ikke rørt. Derfor ønsker jeg alltid å drive denne gode musikeren til sin yttergrense, slik at hun eller han alltid forsøker å overleve. Det er som å lage mat, det er en veldig liten klype hvitløk eller pepper eller noe som er veldig, veldig viktig.
AB: Du liker å leke med ord, og din stil innen litteratur og komponering er blitt kalt “leken” og “full av overraskelser”. Hvilken rolle spiller humor og andre kilder til inspirasjon i ditt arbeid?
UC: Jeg liker folk med humor, det betyr at personen klarer å holde en viss avstand til seg selv, så det er en veldig, veldig viktig kvalitet for meg. Og ikke bare humor, men en viss sarkasme og absurditet og alle disse typene karaktertrekk som jeg kan lage musikk med. Jeg liker det.
AB: Hva er dine tanker om å være årets festspillkomponist i Bergen? Tror du at musikkfestivaler bidrar til den kulturelle utviklingen? Fortell om dine forventninger og hva du tenker om det.
UC: Vet du, det kan kanskje virke som at som koreaner i Norge, ville ikke vi ha noe til felles, men en av mine største opplevelser som komponist var i Oslo i 1990 under ISCM World Music Days. Stykket mitt, Trojan Women, ble fremført der under åpningen, og Kronprins Harald, som han den gang var, var der også. For meg var dette en veldig viktig begivenhet. Jeg har også et veldig godt musikalsk forhold til Stavanger, jeg ble invitert til å være composer in residence av Stavanger Symfoniorkester, og jeg var skikkelig overrasket over hvor høy kvalitet musikerne hadde. Trojan Women ble fremført av Bergen Filharmoniske Orkester, og jeg var i Bergen i en uke under prøvene til den konserten. Det var første gang jeg var i Norge. Landskapet er så vakkert, og folkene så greie, og orkesteret er utrolig bra. Det er virkelig et uforglemmelig minne for meg, og nå er jeg tilbake i Bergen. Det er en veldig rørende opplevelse som jeg virkelig, virkelig ser frem til.
© Anders Beyer 2019
Intervjuet ble først publisert på ballade.no 17.06.2019.
Se Anders Beyers video portrett av Unsuk Chin, optatt i komponistens hjem i Berlin 8. mars 2019. Fotograf: Anita Vedø.
Video: Smau Media