Kunsten og kulturlivet er et uttrykk for hvordan et samfunn prøver å forstå seg selv. Ikke minst derfor er det uklokt å holde kulturpolitikken ute av valgkampen, skriver Anders Beyer, som er redaktør, kritiker og musikkprodusent.
Av Anders Beyer
HØYREDREININGEN i dansk kultur- og samfunnsliv har satt sine spor i måten vi forvalter vår kulturelle arv på. Den borgerlige regjeringen innledet et sant korstog mot kunstens smaksdommere og lovet «fettsuging» i råd og utvalg. Man annonserte kulturkamp etter alle kunstens regler. Som sagt, så gjort. Få år etter ser vi konsekvensene – de gir grunn til besinnelse og omtanke.
Norge feirer i år 100-årsjubileum for selvstendighet, og det med stil i og utenfor Norge. Det er god grunn til å markere at Norge ikke bare er blitt selvstendig, landet er også blitt rikt. Rikt på penger og rikt på kultur og langtidsholdbar kunst. Det er ikke uten grunn at vinneren av Nordisk Råds musikkpris i 2005 ble det norske ensemblet Cikada, og det er ikke uten grunn at Ultimafestivalen i Oslo kommer på statsbudsjettet. Nå merker Norge resultatene av en satsing på kunst og kultur.
I forholdet til Danmark kan man spøkefullt si at de to landene er gått fra å være tvillingriker til å være rike tvillinger. Men en årelang oppbygging av et kunstmiljø og en kulturell identitet kan fryktinngytende hurtig brytes ned. Det har vi sett i Danmark i løpet av de årene den borgerlige regjeringen har vært ved makten: Gradvis er hele kunststøttestrukturen endret til fordel for et embetsmannsstyrt system som i stort og smått har forårsaket at statens sentrale kulturadministrasjon ennå ikke er operativ innenfor viktige områder som f.eks. internasjonalt samarbeid og formidling.
«STØTTE, MEN IKKE styre,» sa den første danske kulturminister, sosialdemokraten Julius Bomholdt. Denne tanken ble siden betegnet med ordet «armlengdeprinsipp», som kulturpolitikere siden Bomholdt har holdt foran seg som et mantra. I de senere år er danske kulturarmer blitt kortere. Når armlengdeprinsippet er truet, skyldes det bl.a. opprettelsen av en helt ny kunststøttestruktur: Kunststyrelsen og Kunstrådet samler kunstartene under ett tak i Danmark. Der hvor embetsverket tidligere skulle tjene de faglige utvalgene, treffes avgjørelser nå av ansatte uten faglig kompetanse. Det tok lang tid å få Kunstrådet og Kunststyrelsen sjøsatt, og det ser ut til at det tar enda lengre tid å få organisasjonen til å fungere skikkelig.
Etter at Kunststyrelsen f.eks. har lukket døren for seriøs musikkinformasjon og bare i sneglefart holder på å gjenoppbygge det internasjonale samarbeidet, er disse viktige områdene blitt overlatt til foretaksomme ildsjeler som må bygge opp helt egne nettverk. Det er kanskje et politisk ønske at det skal være slik, en slags borgerlig ideologi om at enhver er sin egen lykkes smed. Men det fungerer ikke i praksis i forholdet mellom stat og kunstoperatør. Det er ikke hensiktsmessig hvis man ikke lenger kan regne med staten som en kompetent, sentral partner. Det er uholdbart, og endringer i den sentrale kulturadministrasjon skal skje fort om vi i Danmark skal gjøre oss forhåpninger om å sikre viktige områder som informasjon, dokumentasjon og internasjonal virksomhet. Slik det er nå, er det fare for at tilliten til departementets og Kulturstyrelsens operasjonalitet går tapt, og worst case-scenarioet er at rene tilfeldigheter avgjør om prosjekter skal få støtte eller ei.
NOE KAN TYDE på at Kultur-Norge har tilsvarende problemer med nye maktstrukturer. Som Knut Olav Åmås har påpekt i Aftenposten i sommer, er vi vitne til en sentralisering av makten i norsk kulturpolitikk, på den måten at noen ganske få personer i embetsverket tildeles vide fullmakter som følge av omstruktureringer og sammenslåinger. Det gjelder f.eks. Kultur- og kirkedepartementet, Nasjonalmuseet og bibliotekvesenet. I uheldige tilfeller kan det skape habilitetsproblemer, og det forsterker det man kan kalle et «incestuøst kulturliv», dvs. at makten fordeles internt i et meget lite miljø, hvor uvedkommende med kritiske meninger kan ha svært vanskelig for å trenge igjennom, for ikke å snakke om få plass blant beslutningstakerne.
Denne situasjonen forsterkes av at de viktige departementene selv utpeker mange av de viktigste styremedlemmene i institusjonene. Vi snakker om en maktforskyvning, som i sin ytterste konsekvens er et anslag mot selve ytringsfriheten. De kunstneriske miljøer og embetsverkets sterke personligheter ville gjøre seg selv og kulturlivet en tjeneste ved i høyere grad å gi slipp på makten og la den sive ut til kunstnerne og aktørene med praktisk erfaring. Embedsmenn skal stå til tjeneste, sørge for at rammene er i orden, men ikke ta beslutninger i kunstneriske anliggender. Det er som om det statlige institusjonsapparatet i Norge og Danmark har selvstendiggjort seg. Det har antatt en slags annen natur, som krever at vi aktører skal oppfylle dets behov, i stedet for at det skal oppfylle kunstens og aktørenes behov.
I EN PRESSEMELDING sa den danske kulturminister Brian Mikkelsen i forbindelse med presentasjonen av det nye kunststøttesystemet i 2002: «Enkel, dynamisk og langt mer helhetsorientert for alle kunstformer. Det er stikkordene for den nye struktur for kunststøtteområdet. (…) Nå er det støtte til både de etablerte kunstarter og til de nye kunstneriske vekstlag som ennå ikke har hatt optimale vilkår for å spire og vokse.» Én ting er hva som blir sagt og skrevet, noe annet er hva som faktisk blir gjort. Den borgerlige regjeringen i Danmark tiltrådte ikke bare med å kutte 18,8 mill. kr til kulturen, den begynte også å stille helt nye krav til aktører som mottar bevilgninger fra staten. Disse kravene var relevante, for det hvilte et «rør meg ikke» over de kunstfaglige arenaer på 90-tallet.
Få ville for alvor gjøre noe med denne situasjonen, og først da bevilgningene ikke lenger kom automatisk, skjedde det noe. Nervøsiteten bredte om seg, statens sentrale kulturadministrasjon begynte å forvente resultater, synlige resultater. Rett skal være rett: Det var som om kunstnerne nektet å se de harde realiteter. Akkurat som man prøvde å opprettholde en forestilling om at opphavsretten ikke var i havsnød. Men det var den, og vi kunne se minkende inntekter til de skapende kunstnere, demonstrasjoner foran Kulturministeriet, tapte privilegier, osv. Det er ikke urimelig å hevde at kontakten med omverdenen forsvant i 90-årene, i takt med at vi begynte å bli bekymret for både det ene og det andre – bekymret for tapet av det daglige brød og bekymret for framtidsutsiktene. Hva var det som skjedde?
Ble vi usikre på om vår danske og nordiske identitet og samhørighetsfølelse overhodet ville være mulig i en kommende multietnisk verden hvor vi i nær framtid ville ha adgang til globale nettverk og dermed ha kommunikasjonsmuligheter som vi knapt kunne ane rekkevidden av? Danmarks Radios dekning av ny musikk ble stadig mer usynlig, medienes dekning av klassisk og ny musikk skrumpet inn til nesten ingenting. Det som ikke eksisterer i offentligheten, i mediene, er lettere for politikerne å skjære bort. Synlighet ble nøkkelordet. Kravet om synlighet er ikke urimelig, men faren for å gå i den andre fellen er stor: Med økte forventninger til synlighet og skarp profilering skal man passe på at stor publikumstilstrømning blir en kanonisert målestokk for kvalitet. Nå ser vi det samme skje i NRK med sparking av medarbeidere som virkelig gjør noe for kunsten (men som dessverre ikke verdsettes av kunstnerne, til stor skade for utviklingen).
HVA SKJEDDE SÅ i Danmark? Problemet viste seg å være dobbelt: Et søvnig kunstmiljø som ikke var rask på avtrekkeren, kombinert med en minister som var meget rask på avtrekkeren og skar inn til beinet, var en umulig situasjon med henblikk på en fruktbar utvikling. Så noe døde på 90-tallet, herunder festivaler, informasjonsvirksomhet med internasjonalt perspektiv, gamle allianser og brorskap. Den fugl føniks som stod opp av asken, var nye, var yngre aktører som tok saken i egen hånd. Innenfor musikken var det unge og yngre komponister som kom på å gjøre det som Philip Glass, Louis Andriessen og Karlheinz Stockhausen hadde gjort flere årtier tidligere, nemlig etablere ensembler som kan spille den unge musikken.
Fenomenet har også nådd Norge, hvor en Maja Ratkje har stor suksess i forskjellige ensemblekonstellasjoner som komponist og performer. Kanskje er det de helt nye årganger av kunstnere det skal satses på i beslutningsfora, råd og utvalg, snarere enn de livstrøtte, estetiske avholdsmenn og -kvinner som ikke makter eller våger den radikale fornyelse? Det store forsyn-deg-selv-bordet er tømt i Danmark, ingenting, og i alle fall ikke kulturpenger, er lenger en selvfølge. Det kan man velge å se som en tragedie, men man kan også velge å se det som en mulighet for å skape det virkelig interessante. I den sammenheng bør det være likegyldig om man er et kjent navn eller har et fint visittkort. Det handler om en evne til å skape unike ideer. Men det krever et medspill fra statens kulturelle krumtapper, ellers lar det seg ikke gjennomføre.
PÅ 70-TALLET snakket man om underholdningsindustri, populærkultur, borgerlig offentlighet, osv. Man lagde analyser av de ideologiske statsapparater, man snakket om musikkverkets «varekarakter». Man delte musikken inn i E- og U-musikk – seriøs og underholdningsmusikk. Å lage vareanalyser av musikalske produkter er i dag en vittighet, fordi skillet mellom kommers og kunst blir stadig mer utvisket (først var det helt og fullstendig kompromitterende å motta penger fra næringslivet til kunstnerisk utfoldelse.
Ti år senere er det ikke bare naturlig, det er forventet). På 80-tallet forsvant interessen gradvis for arbeiderklassen, kapitallogikken og kjernefamilien og ble erstattet av emner som subkulturer, narsissisme, minoritetsgrupper, dekonstruksjon og postmodernisme. På 90-tallet skjer en jevnt glidende bevegelse bort fra dette og mot en beskjeftigelse med kommunikasjon og nye framtredelsesformer. Dette paradigmeskiftet gir nye utfordringer for den estetiske diskurs. Vi får et nytt utsyn til verden av helt nye dimensjoner – hvor står de kunstneriske frambringelser i forhold til den nye situasjonen? Her og nå handler det om å gi de rammer for kunstnerisk utfoldelse som kunsten selv etterspør. En av utfordringene blir oppbyggingen av institusjoner som tør å definere de kvalitetskriteriene som er nedbrutt. Man må lære å bruke de institusjonelle krefter til å finne den kunsten som ikke lar seg redusere til tjenende funksjon.
I stedet for å adoptere de sittende politikeres tale om sparking av smaksdommere, «fettsuging» i råd og utvalg, kulturkamp og ny musikk som om den var sammenliknbar med bacon i forhold til nye eksportmarkeder, kunne man oppfordre de ansvarlige i statsapparatet til å snakke om hvordan man meningsfullt kan forvalte kulturarvens seneste frambringelser i et moderne samfunn. Og så erkjenne at vi er midt i alle tiders krise institusjonelt sett, og at vi har store utfordringer vedrørende salg av klassisk musikk på CD, salg av smal litteratur og film – for bare å nevne noen få områder.
HVORDAN KUNNE det gå så galt? Bruddene – de institusjonelle så vel som de estetiske – ble markante på 90-tallet. Framtidsforskere og sosiologer fortalte oss at det ville komme forandringer i vårt livsmønster, i vår måte å dyrke kunst på, ja, faktisk i hele vår oppfattelse av oss selv i forhold til resten av verden. Denne profetien tok vi med relativt stor ro. Kanskje drømte vi framtidens positive sider i kraft av en fasttømret tro på fornuften og framskrittet, side om side med den romantiske drømmen om et nasjonalt og nordisk fellesskap, basert på eldgamle felles verdier. Altså drøm forstått som både reaksjonær hjemstavnsnostalgi og som framskrittsvennlig fornuft. Historien har jo vist at profetier og omrokeringer ikke har rystet de nordiske folks kulturer og livsrytmer, som er bundet til gamle folkelige strømninger. Så den gamle drømmen om sammenheng mellom fortid og framtid var ennå intakt langt inn på 90-tallet. Men vi så problemene tårne seg opp i løpet av 90-årene, da det ble mulig helt uten vanskeligheter å legge noter, klingende musikkeksempler og tekst ut på Internett. Enten vi vil det eller ikke, er en global integrasjon resultatet av den interaktive kommunikasjonen med Internett, multimedia, hybridnett, elektronisk høyteknologi, virtual reality – alt det som er blitt omtalt som den digitale informasjonens super highway.
NORGE FIKK for 100 år siden en dansk prins og halve kongeriket – eventyret kunne begynne. Men ikke alle eventyr slutter lykkelig. Akkurat nå sitter vi midt i en paradoksal suppedas i de rike tvillingland. Problemene tårner seg opp, ikke minst i forhold til de mange nye dansker og nordmenn som har vanskelig for å bli integrert, samtidig som det skjæres ned på vitale kunst- og kulturområder som kunne være det limet som binder oss alle sammen. Kunsten og kulturlivet er et uttrykk for hvordan et samfunn prøver å forstå seg selv. Ikke minst derfor er det uklokt å holde kulturpolitikken ute av valgkampen. Hvis et samfunn ikke hele tiden tilstreber en selvinnsikt og er selvkritisk, kan både det ene og det andre oppstå som er svært uheldig for fellesskapet og det enkelte individ i fellesskapet.
© Anders Beyer 2005
Artikkelen ble opprinnelig skrevet for Dagbladet, og er gjengitt med velvillig tillatelse.