Forestillingen Provokatøren roper på handling og er nå på plass på Torgallmenningen for å servere deg en personlig wake-up call, skriver festspilldirektør Anders Beyer og Mary Aniella Petersen fra Staatsschauspiel Dresden.
Av Anders Beyer og Mary Aniella Petersen
Når startskuddet går for den danske teaterkunstneren Christian Lollikes siste oppfinnelse, Provokatøren, skjer det ikke på et teater, men i byrommet. Og ikke kun i én by. For etter premieren under Festspillene i Bergen, kan Provokatøren oppleves i blant annet Stockholm, Aarhus, Dresden og København. Det blir en europeisk vandring, hvor fortellingen om byen og byens borgere blir et medskapende element.
Provokatøren er opptatt av tema som forbrukskultur, oljeeventyr, dobbeltmoral, fremmedfrykt og politisk korrekthet, og vegrer seg ikke for å gå i konfrontasjon med de forbipasserende.
Håndfast motspill
Hva er så Provokatøren? Her kan man glemme alt om scene og sal. Begge deler er annullert til fordel for en installasjon som både er innbydende og utfordrende, og med en innebygget fallem hvor skuespillere kan boltre seg. Det er så en åpen invitasjon til de forbipasserende om at ta del i verket – til å gå i rette med det, ja faktisk ta igjen, når provokasjonen fortjener håndfast motspill.
På samme måte som det ikke er noen teatersal, er det heller ikke noe publikum. I hvert fall ikke et publikum i vanlig forstand, de som har satt kryss i kalenderen og valgt å kjøpe billett til en gitt forestilling. Her vil alle som befinner seg i nærheten bli til betraktere, observatører, og noen til og med deltakere i Provokatøren.
Denne forskyvningen er en logisk konsekvens av det som skjer når et kunstverk bryter sine vanlige lenker, og beveger seg ut av institusjonens beskyttende rammer. De stiller seg til rådighet i det offentlige rom, samtidig som de krever deltakelse av forbipasserende.
Fra polis til «Standing Man»
Hvis man ser nærmere på fenomenet fins det en lang tradisjon innen kunsten for å ta del i det offentlige rom – og i en offentlig debatt – eller snarere offentlige debatter – som inngår i verket. Men selve tradisjonen har endret seg i takt med at kunstbegrepet og de sosiale strukturene rundt har endret seg.
Går man tilbake til teatrets fødsel i den greske antikken, er det interessant å kunne konstatere at mye av det som angikk bystaten («polis’en») nettopp ble debattert i utendørsteatrene (theatron’et). Koblingen mellom offentlig debatt og en kunstnerisk ramme har altså en lang historie, men måten, og virkemidlene som brukes for å engasjere, har forandret seg gjennom tidene.
Vender man blikket mot vår tids politiske manifestasjoner, som for eksempel under Den arabiske våren, Occupy-bevegelsen eller de mange andre protestbevegelsene rundt om i Europa, kan man gjenkjenne elementer fra performance og teaterkunst. Disse tas i bruk for at tydeliggjøre sakens kjerne. Man kan hevde at demonstrasjoner og folkelige protestbevegelser trenger dramaturgiske verktøy for å skape handlingsmomenter for å bli synlige – dels for å tydeliggjøre hva budskapet er, og dels for å finne strategier for å involvere og nå ut til så mange som mulig.
Et av de beste eksemplene er performancen «Standing Man» som den tyrkiske kunstneren Erdem Gündüz utførte under protestene i Istanbul i 2013. Han stilte seg i helt rak posisjon, armene ned langs siden og med stålfast blikk rettet mot et bilde av Atatürk og det tyrkiske flagget. Slik sto han i timevis uten å ytre et ord. Denne offentlige iscenesettelsen spredte seg som ringer i vannet og ble raskt et symbol som tusenvis av andre tyrkere brukte for å uttrykke sin protest.
Hva byen kan
I løpet av 1900-tallet, og særlig etter 2. verdenskrig, begynte man å betrakte byen, eller det sosiale byrommet, som en langt mer fleksibel størrelse enn før. Byen ble et uttrykk for et sosialt flettverk satt sammen av innbyggernes handlinger og hendelser i byrommet. Slik fornyes byen av, og gjennom, byens beboere, og ikke kun gjennom arkitektur, veier og broer.
Byen blir også de personlige fortellingene som beboerne bidrar med. Det er her oppfattelsen av den moderne by sammenfaller med forståelsen av det åpne, medskapende kunstverket. Der er mange eksempler på at «ikke-profesjonelle» dras inn i teaterkunsten; noen på teatre, andre i byrommet.
Festspillene 2015 har fokus nettopp på den typen teater hvor vanlig borgere deltar aktivt i forestillinger. Innen det som kan kalles dokumentarisk teater, er det foruten Lollikes provokatøren, også urpremiere på forestillingen «Fri» av regissørene Goksøyr & Martens og Folkets Festspillscenes første forestilling «Der var engang et menneske». Det tyske kunstnerkollektivet Rimini Protokoll drar teateret inn i private hjem i Bergen i prosjektet «Home visit: Europe».
Innen denne sjangeren er det ofte fortellingene til den vanlige mann eller kvinne som settes i sentrum, og selve arbeidet fortellingene kan inndras på mange ulike måter. For det tyske kunstnerkollektiv Rimini Protokoll er det «hverdagens eksperter» som er sentrale og på de såkalte borgerscenene i Europa, som er modellen for Folkets festspillscene, blir borgernes egne fortellinger fremført av dem selv innenfor teaterinstitusjonens profesjonelle rammer.
Vi er spente på hva utfallet blir når Christian Lollike lar sin Provokatør gå i klinsj med de forbipasserende. Hvilke fortellinger kommer til å oppstå i dialogen mellom ham og innbyggerne i de ulike byene i Europa. Vil det være veldig ulike reaksjoner i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland?
© Anders Beyer og Mary Aniella Petersen 2015
Faktaboks:
- Provokatøren treffes på Torgallmenningen 03.–06. juni.
- Dette er en samproduksjon mellom Sort/Hvid, Festspillene i Bergen, Staatsschauspiel Dresden, Dramaten& og Aarhus Festuge.
- For mer informasjon om Provokatørens reiser, dagboksnotater og reaksjoner fra de forbipasserende i ulike byer: www.theprovocateur.dk