Interesseorganisasjonen Klassisk har bedt Anders Beyer om å skrive om vilkårene for klassiske musikkarrangører, om visjonene han har for feltet, og hvordan han ser det norske samfunnet i møte med den klassiske musikken.
Av Anders Beyer
For ikke lenge siden satt jeg i en liten motorbåt ved kysten utenfor Lofoten. Det var bitende kaldt og plutselig kom vi inn i en malstrøm, hvor vi ble dratt rundt og rundt og ned. De sterke motorenes maksimale yteevne var nødvendige for å komme fri og inn i roligere vann.
Bildet av malstrømmen er en passende inngang til disse spredte tanker om utfordringer og muligheter vi har som kultur- og kunstformidlere. Vi er dratt inn i en global utvikling med nye operasjonelle systemer og tenkemåter, som med stadig større hast forandrer livene våre og dermed også våre forbruksmønstre. Hvordan skal vi som arrangerer konserter forholde oss til en utvikling som passerer med en orkans styrke og intensitet?
I den moderne digitale verden, hvor vi alle er forbundet i ulike nettverk, tenker jeg at vi med fordel kan tenke over hva som binder oss sammen. Det å søke etter felles mål kan også være det som gjør oss i stand til å bruke kunstplattformen vår til å fortelle noe viktig, noe som angår oss alle. I et globalt samfunn, som blir stadig mer komplekst og utfordrende, blir det også stadig viktigere å finne ut hva som virker sammenbindende på mennesker, slik at vi opplever at samfunn og ideer har en meningsfull sammenheng. Helt siden det antikke Hellas og frem til vår digitale tidsalder har de mest signifikante gjennombrudd ofte vært båret av ‘partnerskapsideer’, en enkel men svært virkningsfull utveksling av ideer mellom personer.
Men å gå sammen i partnerskap har ikke alltid vært god tone hos kulturoperatørene. For ikke mange år siden kunne vi se små “fyrstedømmer” rundt om i kunstens verden. Disse var ledet av enerådige menn, som forsvarte sine domener, og som med offentlig støtte hadde nok i seg selv. Derfor brukte de tiden sin på å forsvare sin institusjons suverenitet. De arbeidet ikke egentlig med kunstnerisk utvikling, men snarere med en konservering og å opprettholde status quo.
I takt med at krisen gradvis kom snikende og med den nedskjæringer i stort sett hele den klassiske musikkverdenen, gikk det opp for aktørene at kunstformidlere ikke lenger kunne være sikre på at kunsten var statlig subsidiert. Sementen ble da skrapt ut av fugene i fyrstedømmenes bygningsverk. Hadde man bruk for noe som ikke var utviklet i tilstrekkelig grad, var det partnerskap og nettverksbygging. Denne utviklingen har rammet det meste av Europa, mens Norge enda lever i en boble, hvor man ikke i like høy grad som i resten av Europa er blitt tvunget til å tenke nettopp strategi, samarbeid og forandringsledelse.
Gradvis ble den enerådende ledertypen utfaset. Nå ser vi en ny generasjon av ledere, som er åpne, inkluderende, innovative, kreative og fremfor alt ser på “publikum” som en grunnleggende premiss i programmeringen.
Midt i malstrømmen
“Hva vil du med kunsten og kulturen i Festspillene?” Dette gode og relevante spørsmålet får jeg med jevne mellomrom av de mange som interesserer seg for Festspillene. Det finnes ikke bare ett svar, men mange, og noen ganger stiller jeg noen retoriske spørsmål tilbake, som kan gå over denne melodien i optimistisk dur:
“Kan vi sammen organisere interessante forestillinger ute og inne i byen? Kan vi sammen skape positiv brudulje og unntakstilstand ved å vende opp ned på det vedtatte? Kan vi besjele byen med historier som speiler livene våre, drømmene vi har, og fremtidshåpet vårt?”
Jeg tror de fleste som arbeider med kunst- og kulturformidling ønsker å svare bekreftende på spørsmålet. Vi drømmer om å så et frø i menneskene, med uventede følger for hvordan vi oppfatter verden.
Vi skal med andre ord skape prosjekter i en verden i hastig forandring. Som konsertarrangører skal vi evne å reflektere disse forandringene på en interessant måte. Hele livsmønsteret vårt er radikalt endret på få årtier. Vi reiser for eksempel mye mer enn før, vi opplever de fjerneste områder av kloden og med de nye innsikter det gir oss, endres også våre kulturelle forbruksvaner. Vi definerer ikke oss selv i samme grad som før som tilhørende “klassisk” musikk, “jazz” eller “pop”. Vi er nysgjerrige og altetende, så lenge det er interessant nok og formidlet på en inkluderende måte.
Der står vi så, midt i malstrømmen, og skal tenke relevante programmer, og tenke kunst som kan angå et så stort publikum som mulig. Hva gjør vi? Noen av oss lager strategiplaner, med misjon og visjon og målparametre, og risikerer å havne i den verste malstrømmen av dem alle: New public management, som virker kvelende på enhver kreativ prosess. I de verste tilfeller har vi havnet i et dokumentasjons- og rapporteringshelvete, som kan ta livet av selv de mest optimistiske ildsjeler.
En av mine yndlingsforfattere, Søren Ulrik Thomsen, satte ord på erfaringen med to utsagn, fritt sitert etter hukommelsen: “Man skal gjøre det man skal, siden kan vi snakke om hvordan det gikk.” Og: “Sannheten har jeg overlatt til de unge. Selv nøyer jeg meg med å si tingene som de er.”
Thomsens utsagn uttrykker blant annet at kulturlivets landmålere og kjøpmenn godt kunne tatt et frikvarter, så vi får en pause i strømmen av candyfloss-uttrykk, vision statements, marketing-underholdning og branding-ekspertise. Ofte er disse begrepene levert av folk som prøver å finne taktarten i et kunst- og kulturliv som i selvoverskridelsens navn alltid er på vei et annet sted, alltid et hestehode foran teoridannelser og bedrevitersk snakk.
Alt kan snus på hodet, og det kan til enhver tid finnes grunner til å gjøre det motsatte av det du selv tror er riktig. Det er ikke et uttrykk for en anything goes-holdning, men en aksept av at kunst, moral og menneskelige grunnvilkår er som fotballens: Ballen kommer aldri dit man regner med det.
Musikk som slowfood
Som konsertarrangører er vi alle kjent med situasjonen hvor vi har et mulighetsrom med noen musikere, som er parate til å tre inn og forløse det programmet du har laget. Hvilken historie er det du vil fortelle? Hva er det du har satt sammen som er så viktig at du tillater deg å be folk om å gi av det aller viktigste de har: deres tid?
Personlig liker jeg godt å overraske (om det er mulig) og bruke musikken som et startpunkt for refleksjon. Jeg drømmer om at publikum, når de går fra en konsert, er litt forandret inni, at de har fått stoff til ettertanke. Konklusjon er det stedet hvor man blir trett av å tenke. Derfor er alle store verk etter min mening åpne i forhold til tolkning, og de avslører aldri det innerste rommet, men bærer på hemmeligheter, slik du opplever det i biblioteket hos Umberto Eco, eller de apokryfe henvisninger i Ulysses hos James Joyce, eller den hemmelige kjærlighetserklæring til den forbudte elskede hos Alban Berg. Det er blant annet derfor disse verkene har en slik slitestyrke – de er ikke bundet av en bestemt tidsånd. Og hvis disse kunstnerne så tar utgangspunkt i en samfunnsmessig eller politisk problemstilling, er det alltid som utgangspunkt for å fortelle en “større” historie.
Jeg har opplevd at publikum setter pris på de gangene vi klarer å sette programmer og tanker om musikken inn i en større sammenheng. Det skaper mening i det uoverskuelige kaoset av innganger, utganger, bi- og hovedveier. I et konsertprogram liker jeg godt å påstå et eller annet, jeg liker å se en sammenheng mellom kunstneriske uttrykk eller forhold i samfunnet og i programmet sette dette i mental bevegelse. Slik skaper vi debatt. Musikken får i de aller lykkeligste slike øyeblikk spille en samfunnsmessig forløsende rolle. Musikken gir mening gjennom at det vi opplever får oss til å tenke på nytt om inngrodde sannheter.
Det ville ikke overraske meg om de fleste som skaper og formidler kunst har en lignende drøm om å rote rundt i vårt indre og skape en positiv brudulje. Den verdifulle kunsten er jo den som har styrke til å bryte ned grenser i hodene våre. Den likegyldige kunst er musikken som helt enkelt låter skjønt, og som bare er “en lenestol for ørene”, som Charles Ives formulerte det.
Et interessant paradoks har tydelig trådt frem disse årene: Musikken beveger seg imot det som skal være først og størst og hurtigst, musikken insisterer på å være slowfood. Der hvor medier, digital teknikk, trafikk, politikk og hele den samfunnsmessige malstrømmen handler om økt effektivitet og hastighet, så handler musikken grunnleggende om flyt, om uttrykk og harmoni, som den alltid har gjort. Og man kan hverken skru opp eller ned på tempoet, for musikken tar den tiden den tar.
Avstanden mellom en kunstart som insisterer på sitt eget tempo og resten av verden, som uavlatelig fordobler sin IT-hastighet, økes derfor med foruroligende hast. ”Prosjekt klassisk musikk” burde i den kontekst være dømt ferdig før det overhodet kommer i gang – og likevel spiller musikken ufortrødent videre, som om ingen ting var hendt. Det er et paradoks!
Den mentale pendel svinger tilbake til det motsatte av hastighet og musikalske one night stands. Vi har behov for et kontrapunkt til malstrømmen og det sanseløse sirkulære sug i nedadgående bevegelse, som Poe beskriver bedre enn noen annen forfatter i sine horror stories. Vi har bruk for fordypelse og ro. Vi trenger tid hinsides klokketiden, tid som varer så lenge som det er bruk for at den skal vare, til en tanke eller et musikalsk verk er ført til sin naturlige avslutning.
Man må tro at de fleste kunstnere og kunstformidlere – som alle velmenende mennesker – i sine beste stunder har en drøm eller et håp om en bedre verden. I vår moderne verden opplever vi jo ekstreme holdninger, menneskeforakt og ødeleggelse side om side med håp og spiritualitet. Den beste kunsten peker alltid ut over seg selv. Den gir oss anledning til å tenke etter og kanskje til og med se verden på en ny måte. Jeg tror på at vi som arrangerer konserter skal evne å mime den drømmen i programmene våre. Vi skal ikke bare kunne plassere musikken meningsfullt i et program. Vi skal også kunne skrive og omtale musikken på en måte som gjør at publikum blir overbevist om at dette er viktig og at det vedkommer dem.
Den danske komponisten Poul Ruders formulerte seg en gang om komponistens rolle, jeg mener at det han sa også bør gjelde for oss konsertarrangører, fritt sitert etter hukommelsen:
“Du skal forestille deg at du står på et fjell. På kanten av fjellet ser du ned i et to kilometer dyp juv, som er fylt med åpne revesakser. Du står med buksene nede og med partituret ditt i hånden. Du kikker bakover og ser på borgerskapet i oppvarmede biler, de spiser popkorn og ler av deg. Du skal få dem til å gråte.”
Veien videre
Nå. Vi står så der, midt i krisen. Staten, og andre mer eller mindre glade pengegivere, vil se uavviselige prosjekter. Du har seriøst problemer med en underfinansiert sesong. Du har ikke fått økonomien på plass, du er stresset for at plakaten skal i trykk og fargene flyter ut. Solisten er blitt syk, det er gått sopp i tregulvet på scenen, så du må finne et annet konsertlokale. Du ser på Facebook at din kollega i en annen konsertforening nettopp har mottatt en million kroner av en glad mesen. Der hun tidligere skrev i en mer kjærlig toneart, har din kone begynt å underskrive sine SMS-er “Med vennlig hilsen”. Du vurderer å kaste inn håndkleet og heller konsentrere deg om filateli, du har alltid drømt om å sitte alene og samle på frimerker, være FRI for det å forholde deg til andre mennesker.
Vi kjenner vel alle variasjoner over dette emnet, som ofte handler om noe så prosaisk som tildeling av midler og andre praktiske forhold som er nødvendige for å gjennomføre prosjekter. Det er selvfølgelig viktige saker å forholde seg til. Men på et tidspunkt tror jeg vi skal ta en pause fra å snakke om penger, og isteden snakke om ideer og det å skape uavviselige prosjekter, slike som det store fellesskapet ikke kan unnvære og som ingen politiker kan tåle å avvise. Det er gjennom evnen til å tenke mer visjonært og innovativt enn de andre at vi skal be om nye midler til vårt konsertprosjekt.
Når stormen raser og diskusjonene bølger fram og tilbake kan det noen ganger være nyttig å sette seg i helikopteret og se det hele litt fra oven. Sett fra et større perspektiv — og ut over sin egen nesetipp — kan det være godt å gjenta for seg selv hvem vi gjør alt dette for. Det er jo ikke for organisasjonens egen skyld. Vi lager ikke kunst og kultur for oss aktørers skyld, men for alle dem der ute i gatene og i de små hjem. Og når man tenker på det, gir det mening å gjøre klare prioriteringer og legge “som vi pleier” i graven. Tenke ut av boksen og si, som en ung jente med suksess i tysk musikkliv sa til meg forleden: “No more blah blah”, og hun tilføyde det som er blitt en nasjonal tragedie i Norge: “No more sutring”. Vi synes det er synd på oss, at vi har det så vanskelig. Vi behøver flere penger. Vi bør være svært påpasselige med her i Norge, at det makelige ikke får legge en demper på vår kreativitet og vilje til å komme utenfor komfortsonen.
Men det finnes jo ingen fasit, en list man kan prøve å nå, like lite som du kan konstruere deg frem til en hit. Det er meningsløst å konstruere konsepter for hva man bør lese, lytte til eller se på, og hva man ikke bør gjøre for å bli et bedre menneske. Den moderne kultur bygger i høy grad på det som man ikke bør lese, lytte til eller se på. I kunstens verden finnes ingen kjensgjerninger, kun fortolkninger.
Vi har som antydet en stor oppgave, vi beskjeftiger oss med noe som mange opplever som et musealt foretagende, et relikvie, som vi konsertentusiaster skal forsøke å puste liv i. Vi gjør det fordi vi selv har store opplevelser med musikken som vi gjerne vil dele med andre. Vi holder på med noe sublimt unyttig. Som en kollega sa, da jeg begynte å arrangere konserter og gikk inn i festivalbransjen:
“Du har ingen sjanse. Grip den.”
© Anders Beyer 2013
Kronikk i Klassisk (Organisasjon for konsertarrangører) 22. oktober 2013