Festspillene i Bergen har lykkes med at skape debatt om årets program. Det synes festspilldirektør Anders Beyer er positivt. Den kritiske dialog er veien å gå, sier han og bruker forestillingen Kardemomyang som eksempel.
Av Anders Beyer
Snart åpner Festspillene dører og vinduer for et stort program med tilbud til alle folk i alle aldre. Vi har med utgangspunkt i grunnlovsjubileet ønsket at årets festival skulle ta opp viktige emner som for eksempel demokratiske verdier. Vi er derfor glade for at en rekke forestillinger har skapt omtale og meningsutveksling allerede lenge før festivalen starter. Ikke minst gjelder dette konsertforestillingen Kardemomyang. Musikkelever ved Kum Song Middle School no. 1 fremfører her sanger fra Torbjørn Egners Kardemomme By sammen med sanger fra Nord-Korea og bl.a. amerikanske My way. Forestillingen som har mange lag, er iscenesatt av kunstneren Morten Traavik.
Den beste kunst avviser normalitetsbegreper og innlærte normer. Den skaper motstand og stiller spørsmål. Det er denne kunsten som sår et frø i oss mennesker og som får uventede følger for hvordan vi opplever verden. Disse kunstneriske uttrykkene passer ikke inn i våre behagelige og trygge rammer for hvordan vi oppfatter oss selv og verden omkring oss.
Interkulturell dialog
Traaviks prosjekt har provosert mange før det har hatt premiere, og Festspillene har blitt kritisert for å sette forestillingen på plakaten. Noen har kalt prosjektet kynisk og spekulativt og det henvises bl.a. til FNs Menneskerettighetsråds omfattende rapport om menneskerettigheter i Nord-Korea som ble offentliggjort 7. februar i år. Denne rapport fastslår at landets styrende regime begår forbrytelser mot menneskeheten, og overgrepene mot egen befolkning betegnes som «ubeskrivelige grusomheter».
FN-rapporten bringer ikke ny viten om Nord-Korea, men bekrefter det, vi visste fra før: Nord-Korea er et diktatur og betegnes med rette som verdens mest lukkede land. Det er et regime som på ingen måte er forenelig med våre begreper om demokratiske rettigheter.
I 60 år har verdenssamfunnet anvendt sanksjoner, boikott og fordømmelse i forsøk på at få endret forholdene i Nord-Korea. Det virker tilsynelatende ikke etter hensikten. I kapittel 5 i FN- rapporten: “Konklusjoner og anbefalinger”, heter det derfor:
«Undersøkelseskommisjonen anbefaler at nasjoner og ikke-statlige organisasjoner fremmer muligheter for mellommenneskelig dialog og kontakt på områder som kultur, vitenskap, sport, god styring og økonomisk utvikling som vil gi innbyggere i Den Demokratiske Folkerepublikken Korea mulighet til å utveksle informasjon og bli eksponert for opplevelser utenfor sitt hjemland. Den Demokratiske Folkerepublikken Korea og andre nasjoner bør fjerne hindre for mellommenneskelig kontakt…»
Det er ikke uten grunn at cultural diplomacy internasjonalt er blitt et viktig redskap for å skape mellommenneskelig forståelse og å bygge bro mellom nasjoner. Festspillene etterlever og etterprøver konkret FN-rapportens anbefalinger. Gruppen fra Nord-Korea ankom Bergen allerede før helgen og både 17. mai-tog, båttur og skolebesøk står på programmet. I dag holder musikkelevene felleskonsert med koret fra Skranevatnet skole. Bare én av de syv unge fra Nord-Korea har tidligere vært utenfor landegrensene.
Kunst som sosial praksis
Den borgerlige tenketanken Civita og deres fanebærere Kristin Clement og Bård Larsen er blant de sterkeste kritikerne av «Kardemomyang». De har også advart mot Traaviks tidligere Nord Koreaprosjekt. Kritikken er en kanon av gjentakelser som fremviser en kvelende konsensus av politiske ready-mades.
Med stor virkelyst bruker de Traaviks kunst til å sette fokus på deres egen agenda, men uten å ha grep om det komplekse og motsetningsfulle i Traaviks kunstprosjekter. Med Kardemomyang ønsker vi å vise at det finnes et kritisk potensiale i kunsten – at kritisk, mangelaget kunst kan skape kollektiv refleksjon som ikke bare beriker vår forståelse av omverdenen, men også vår egen selvforståelse. Prosjektet innebærer også at de medvirkende fra Nord-Korea får komme ut og oppleve et annet samfunn enn det de er oppvokst i. Dette er helt i tråd med FN-panelets anbefalinger.
Festspillene har invitert Civita til Kardemomyang 22. mai – en forestilling som de har anmeldt før den er blitt vist. Dette takket de nei til. Verken Traavik eller jeg er invitert til panelet til Civitas frokostmøter som tar utgangspunkt i forestillingen. Det er flere forskere som har uttalt seg positivt om Traaviks Nord-Korea prosjekter, men disse synes ikke heller å være interessante. Det er synd. Den kritiske dialog er den beste måte å komme videre på. Sagt med mesteren Dalai Lamas åndelige raushet:
«Når man øver seg på toleranse, så er ens fiende den beste læremester».
© Anders Beyer 2014
Se også Anders Beyers debatt-artikkel: “Om Kardemomyang”.