Bergens Tidendes musikkansvarlige skrev nylig en anmeldelse av publikum. Det er lenge siden folk i salen kastet tomater og matrester opp på scenen, men hvordan skal egentlig en stakkars publikummer te seg? Festspilldirektør Anders Beyer guider deg inn i konsertsalen og anmelder anmelderen på veien!
Av Anders Beyer
Du har sikkert opplevd det: Symfoniens siste tone ebber ut og stillheten er øredøvende, før den plutselig blir brutt av voldsom applaus. Et kollektivt «klappe-kaos» glir over i taktfast enighet i både styrke og tempo, og i noen spesielle tilfeller forsterkes det hele ytterligere med tramping i gulvet. Den ultimate hyllest til kunstnerne på scenen er selvfølgelig stående applaus, noe Grieghallens mest trofaste publikummere vet å iverksette ganske umiddelbart. Dette forbauset meg i starten, men nå har jeg vendt meg til det.
Gjennom årene har en del mennesker spurt meg hvordan man bør oppføre seg under en symfonisk konsert. Når det hele er over, vil du gjerne få ut din begeistring, og da er regelen at man slår hendene i hop. Jeg har et veldig liberalt forhold til klapping – har du lyst, har du lov – også selv om det er mellom satsene. Enkelte kjennere vil nå tenke: «For en tåpe! Man klapper da ikke mellom satsene?!» For meg kan sats være sats. At folk gir uttrykk for at de setter pris på musikken, rager høyt over forstokkede konvensjoner.
Pass deg for musikkpolitiet
En interessant type i publikum er han som begynner å klappe før den siste tonen har stilnet og dirigenten har senket sin stokk. Det er publikummeren som gjerne vil vise at han kjenner musikken og vet at nå er den slutt. Jeg har ofte tenkt mindre hyggelige tanker om denne typen, siden jeg virkelig verdsetter den spesielle stillheten etter verkets slutt.
Det vil ofte være en eller flere politimestertyper i salen. Hvis du får øye på en av dem, må du ikke engang tenke på å ta en drops ut av posen. Du tror det ikke kan høres om du bare er forsiktig nok, men nei. Din eneste mulighet er om du kjenner musikken ordentlig godt og vet nøyaktig når og hvor de buldrer løs i forte fortissimo. Hvis ikke; glem det.
Og når vi først snakker om fortissimo; du skal vite at musikere spiller kraftig. De spiller ikke høyt. Hvis du sier at en musiker spiller for høyt, betyr det at vedkommende intonerer for høyt, altså spiller falskt. Musikere trener ikke, de øver. Idrettsfolk trener. Og si for guds skyld ikke til en slagverker at han slår på trommer – han spiller på trommer.
Det er alltid interessant å betrakte anmeldere i salen. De er jo de ultimate kjennerne, eller burde i alle fall være det. De bryter aldri ut i hysterisk hyllest på samme måte som det jevne publikum kan finne på å gjøre. De klapper vanligvis ganske behersket og alltid uten å fortrekke en mine. Du kan med andre ord ikke lese ut fra ansiktsuttrykket om anmelderen er fornøyd eller ikke, du er nødt til å kjøpe avisen for å få svaret.
Hvis hele salen har reist seg og klapper, kan det være ganske ubekvemt for anmelderen å bli sittende. Han (det er ofte en han) kan ikke se noe som helst, og han er tross alt litt nysgjerrig på hva som skjer på scenen. Så han reiser seg opp og står ubevegelig som en sfinks. Han kikker urolig på uret, slik at omgivelsene skal forstå at han har en deadline å overholde. Det er naturligvis tull. I gamle dager skulle man levere samme kveld, det skal man ikke lengre. Jeg har dog under Festspillene opplevd å se anmeldelser på trykk i avisen allerede dagen etter. Imponerende å skrive en anmeldelse sånn på null komma niks. Man tar seg i å tenke at den helt eller delvis er skrevet på forhånd, men det er selvfølgelig ikke tilfellet.
Fun fact i den forbindelse: I Danmark har jeg sett at en kritiker fikk en anmeldelse på trykk i avisen til tross for at konserten dessverre var blitt avlyst. Å anmelde en konsert som ikke har funnet sted, er forholdvis alvorlig.
Fake it till you make it
Hvis du har et slags bedrevitersyndrom og gjerne vil imponere den som sitter ved siden av deg, så lær gjerne 10–15 faguttrykk og setninger av typen: «Jeg synes at Bernsteins fortolkning av den langsomme satsen er bedre og mer i tråd med det Beethoven ønsket.» Det er en veldig liten risiko for at vedkommende kjenner Bernsteins innspilling og du høster dermed heder og anerkjennelse for visvaset ditt.
Når det gjelder alkoholinntak, er det to fløyer i kampen, og de har fylt mange spaltemillimeter i Bergens Tidende. Det er de som mener at det er absolutt forbudt og de som synes at det må være tillatt å kunne nyte et glass underveis. Hvis du skulle tilhøre sistnevnte kategori, så oppfør deg sivilisert og dropp gjerne vinkjøler. Ellers ryker anseelsen, og tullpratet om Bernstein vil være fullstendig bortkastet. Feinschmeckerne vil, i beste fall, mene at det er en veldig folkelig fremferd.
Teatersalen skiller seg forresten på et punkt vesentlig fra konsertsalen: Du får aldri et ekstranummer i teateret. Det er et ritual man slett ikke kan forhandle om, hvor mye det enn applauderes. Det kan være godt å vite.
Der finnes kunsthistorikere som mener at det er gått inflasjon i applausen, både i teateret og i konsertsalen. Det har blitt sånn at vi nærmest automatisk reiser oss opp og roper og tramper, uansett hva som har skjedd på scenen. Det devaluerer opplevelsen, også for musikerne og skuespillerne. Hvis man virkelig har gjort noe stort, får man samme applaus som om man har prestert noe middelmådig.
Det kan være et problem at det ikke lenger er mulig å gradere glede eller irritasjon. I gamle dager kastet publikum tomater og matrester opp på scenen. Det ser vi ikke lenger, men på tyske kunstinstitusjoner, opplever jeg noen ganger at festkledde mennesker fra de beste stuer står og buer og roper skjellsord med armene i været, rettet mot de udugelige på scenen. Den type teater i teateret, hvor fiffen går amok, er fantastisk å bevitne.
Hvis du går på konsert, kan du med fordel unne deg den luksus å være utilgjengelig. Slå av mobilen, få deg en pause fra den travle virkeligheten. Sett deg ned, pust ut, og la deg flyte med i den musikalske strømmen. Du vil underveis, som mange andre i salen, få en trang til å slumre vekk i noe du helst ikke vil innrømme er søvn, men det er helt i orden å ta en aldri så liten oppkvikkende blund.
En annen gang skal jeg fortelle deg hvordan man kan sove med åpne øyne.
© Anders Beyer 2019
En redigert utgave av denne teksten var på trykk i Bergens Tidende 30. mai 2019.